Novelle - 22.04.1992

									Slottet i Saumur

Tordenen klapper idet Michael, en hy, slank, svarthret mann, nrmer seg slottet og sker ly fra det kalde regnet. Den mrke himmelen kaster lite lys over bakken, men det middelalderske steinslottet glder svakt foran ham. De fire ruvende hjrnene rager litt over tre av de hye, taggete veggene. Den fjerde veggen, som rager svrt lite over bakken, har en dr.

Etter  ha lagt merke til den store tredren, ker han tempoet. Lynet slr ned i et gammelt tre flere meter til venstre for slottet, og veggen lyser opp i et brkdels sekund. Mens tanker om gamle spkelseshistorier farer gjennom hodet hans, nler han et yeblikk, men den bitre kulden overvinner raskt disse tankene, og han fortsetter til slottet.

N innen rekkevidde av den solide eikedren, bruker hans kalde hnd raskt den anlpte messingdrhammeren p dren. Det er ikke noe svar. Han banker hardere med drhammeren mot dren. Det er fortsatt ikke noe svar, men den store dren knirker sakte opp. Han roper ut i mrket i hp om at han n vil f et svar, og begynner  g inn i slottet. Stende i den mrklagte vestibylen, er det bare stillhet som mter ham.

Med det sterke regnet fortsatt hamrende bak seg, gr han inn i mrket i korridoren. Han lukker dren for  stenge regnet ute, og legger merke til et svakt lys som blafrer under dren til venstre for seg. Hans kalde bein trekker ham mot det som kan vre et bl. Tordenen fra stormen rumler i slottets gulv idet han banker forsiktig p dren.

Stemmen til en vrbitt mann svarer: "Hallo."

"Beklager hvis jeg har forstyrret meg, men bilen min fikk et punktert dekk oppe i veien," svarer Michael hflig.

Stemmen sier: "Nei, det er helt greit. Kom inn."

Michael pner forsiktig dren og ser seg rundt i det varme rommet. Det lille rommet er dekorert med gyldne kandelabrer og lampetter. Over peisen henger et portrett av en enslig hvit hingst p en eng. I det fjerne hjrnet av rommet kan han se silhuetten av et piano som str foran en inngang til grdsplassen. Under alt dette reflekterer det intrikate designet p teppet det dansende lyset fra peisen.

Stille sier den gamle mannen: "Vr s snill, kom og sitt og ta en kopp te for  varme deg. La meg presentere meg selv, jeg er Phil. Jeg tar vare p slottet og dets eiendom."

Michael spr: "Kan jeg henge frakken min ved peisen."

Phil uttrykker sin gjestfrihet og svarer: "Vr s snill  gjre det komfortabelt for deg."

Etter at Michael har hengt frakken sin, snur han seg og gr bort til den andre stolen overfor den gamle mannen og setter seg. Han kaster et blikk ned p bordet og legger merke til det slvfargede serveringsbrettet for to.

Mens Phil serverer litt te, sier han: "Det er lenge siden jeg har hatt gleden av selskap. Jeg kjenner mange gamle historier om dette slottet."

Takknemlig for  vre unna regnet, svarer Michael: "Virkelig?"

Den gamle mannen sier: "Ja. Vil du hre om en mens du venter p at stormen skal avta?"

Litt interessert svarer Michael: "Ja, sikkert."

Phil begynner: "For flere hundre r siden var herren som opprinnelig eide dette slottet gift med en ung kvinne, som var den mest utskte jomfruen i hele landet. Men lite visste han at kona hans bare hadde giftet seg med ham for rikdommen hans. Siden han var gammel, hpet hun og hennes elskerinne at han snart ville g bort, og at hun ville arve eiendommen. Men helsen hans holdt seg. Etter flere r ble de utlmodige og begynte  planlegge hans dd."

Michael mister interessen for historien og legger merke til at stormen forverres utenfor og spr: "Vr s snill  fortell meg mer."

"Etter flere mter bestemte elskerne seg for  forgifte ham p sin tredje bryllupsdagsfest. Mot slutten av mltidet begynte han  bli syk og trakk seg tilbake til kammerset sitt. Senere samme kveld kom hans vakre kone for  sjekke hvordan det gikk med forgiftningen deres. Da hun kom inn p rommet hans, fant hun ham til sin skuffelse i ferd med  forberede seg p  bli med gjestene sine igjen. Til sin store forferdelse ble hun og mannen hennes med gjestene sine igjen."

Mens Phil tar en pause et sekund, sier Michael til seg selv: "Jeg er glad jeg ikke er gift."

Med et langt sukk fortsetter Phil: "Noen dager senere konspirerte elskerne om en ny plan for  myrde ham, denne gangen ved  slippe en stor lysekrone p ham. De bommet. Den kvelden, i et raseri av sinne over sine feil, stakk hun en dolk dypt inn i ryggen hans, og s kaldt p at livet hans forvitret. Elskerinnen hennes begravde mannen sin i et fjernt hjrne av vinkjelleren. Hun planla  annonsere hans forsvinning neste morgen, og etter noen mneder  gifte seg p nytt. Senere den kvelden, mens de perfeksjonerte historien om mannens forsvinning, reiste mannens spkelse seg for  delegge dem. Spkelset hans jaget dem ut av slottet. Spkelset skremte dem og flyktet inn i en hule like forbi engen bak slottet. S kollapset han den eneste inngangen og lot de to elskerne d sammen."

Michael er ferdig med teen sin, setter koppen tilbake p serveringsbrettet og lytter til historien.

Regnet stopper idet Phil avslutter historien sin. "Siden den natten har ikke mannens nd klart  hvile. Han flte seg skyldig for drapet deres og har streifet rundt i hallene i dette slottet uten  kunne tilst."

N som regnet har gitt seg, snakker Michael til den gamle mannen: "Hmm. Vel, regnet har stoppet. Jeg m f fikset dekket mitt. Takk for at du lot meg vente til stormen er over, men jeg m g n."

Lettelse sier den gamle mannen: "Takk for at du hrte historien min, Michael. God natt."

Michael rister p den gamle mannen og forlater rommet. Han gr ut av slottet og kjrer opp veien igjen.

Mens han passerer bilen sin, ser Michael at dekket ikke lenger er flatt. Michael tenker for seg selv: "Den gamle mannen m ha reparert det, men hvordan?" Michael fler seg forpliktet til  takke Phil og kjrer bilen sin opp til slottet.

Med lyset fra bilen som skinner p dren, ser Michael at dren han nettopp forlot er sperret igjen. Fullstendig forvirret fjerner han raskt brekkjernet fra kofferten og lirker av plankene fra dren.

Michael leter etter den gamle mannen og lper tilbake inn i rommet der han og Phil snakket sammen, men det han finner forvirrer ham bare. Bortsett fra en delagt stol og et portrett er rommet goldt. Michael ser nrmere p maleriet og legger merke til at det n ogs inneholder en mann.

Mens Michael beveger seg foran maleriet, ser han at mannen som sitter p hingsten er Phil. Michael tror ikke p det han ser, og leser inskripsjonen p messingrammen: "Lord Philip Frederic La Rue III, 1538".

Mens Michael snur seg bort fra portrettet og begynner  g, snakker den gamle mannens stemme svakt til ham: "Takk, Michael. N kan jeg hvile."

										SLUTT

